Summary: Tradisjon tro blir du, etter en liten introduksjon, kastet ut i Fallout 4s enorme verden. I Fallout-universet har statene nord-øst i USA forent seg under navnet The Commonwealth, og i hjertet av The Commonwealth ligger Bostons ruiner. I Fallout 3 går jungeltelegrafen om den myteomspunne regionen, og dets framskritt i robot-teknologi.

Med det i tankene var det spennende å spille gjennom spillets hovedhistorie, som lett er den beste historien Bethesda har levert. De delene av historien som er mest interessante minner om en Philip K. Dick-bok, og jeg skal la være å prate mer om det – tittelen på anmeldelsen sier det du trenger å vite.

Når det er sagt, vet vi alle at det ikke er historien i seg selv som er grunnen til at man kjøper et Bethesda-spill. Den store åpne verdenen er stjernen. Og for stjerne det er.

Fallout 3 hadde et problem som gjorde at mange ble lei underveis. Spillet var så godt som ensfarget. Med mindre du likte brunt og grønt ufattelig godt, hadde du et problem med fargepaletten. Dette har blitt tatt til etterretning opp og ned i mente i Fallout 4.

The Commonwealth er full av rike farger og ufattelig god variasjon i omgivelser: Fra bebodde byer, gjennom store ødelagte nettverk av motorveier, til sumper og kystlinjer og utallige grotter og «Vaults» å utforske. Her er det nok å velge av i time ut og time inn.